Vekas dikt: Andante funèbre

Andante Funèbre

I natt har eg pynta mitt hus til fest,

nedsøkte sorger flotnar,

eg sit her og ventar ein einsleg gjest,

det græt nedpå havsens botnar.

Eg sette mi einaste skjorte i pant,

røyster frå grava talar,

so kjøpte eg vin for min siste slant,

det græt inni myrke dalar.

Blodraude rosor i vasar står,

opprivne minne svider,

eg stal dei på kyrkjegard natt til i går,

det græt burti gulna lider.

Det bankar på døra mi, iskaldt og hardt,

utburden søv på botten,

og gjesten kjem stigande, tagal og svart,

det græt nedpå djupe votten. 

Vi skålar og drikk både lenge og væl,

beingrind i grav seg vender,

so spelar vi femkort om kvar si sjel,

det græt utmed stille strender. 

Eg spelar med sjela mi eiga i bot,

utstøytte ånder klagar,

og han held ei sjel som eg elskar imot,

det græt inni nakne hagar.

Skjelvande sit eg med gru i sinn,

fredlause gastar jamrar,

og veit at den svartklædde gjesten vinn,

det græt op-i bratte hamrar. 

Steinhard han reiser seg, roleg og kaldt,

timen til midnatt stundar,

eg sit som fortapt: det er slutt på alt,

det græt inni haustna lundar.

På færøysk er diktet slik:

Friðarligt syrgihald

Eg í nátt havi prýtt mína borg sum best,

søkta sorgin flotnar,

eg siti og vænti ein einbýlisgest,

tað grætur við havsins botnar.

Eg setti burt mína stúku av ull,

røddir tala úr grøvum,

og lat fyri vín mítt síðsta gull,

tað grætur í myrkum dølum.

Blóðreyðar rósur við ytstu gátt,

vónbrot frá sorgartíðum,

eg stjól tær frá deyðum síðstu nátt,

tað grætur í náttdimmum líðum.

Tað tekur í hurðina ísandi hart,

útlagdir sova í áum,

og gesturin kemur, klæddur í svart,

tað grætur í djúpum gjáum.

Vit skála og drekka, nýta tvípottamál,

beingrind í grøv sær vendir,

so spæla vit fimmkort um hvør sína sál,

tað grætur við tigandi strendur.

Eg spæli við sál míni egnu í bót,

útstoyttir andar klaga,

hann setir eina sál, sum eg elski ímót,

tað grætur í naknum haga.

Eg skelvandi siti, veit for vist,

friðleysur í dýpi jamrar,

at hin svartklæddi gesturin vinnur fyrst,

tað grætur um brattar hamrar.

Í tøgn hann reisist, tað er gýsandi kalt,

nærkast at miðnáttarstundum,

eg siti sum lamdur, rændur fyri alt,

tað grætur í heystbleikum lundum.

Andante funèbre betyr i denne samanhengen eit sørgjeleg, trist musikkstykke som skal spelast i langsamt tempo.